DRØMMEN AV EN VANDRING

Bli med på vår vandringhistorie i Pulgia

Lecce en nydelig start på en opplevelsesvandring

Vi landet i Brindisi og tok bussen til Lecce, utgangspunktet for vår vandring de neste 6 dagene.

Lecce med aner tilbake til den Trojanske krig og erobret av romerne i år 300 e.K. En nydelig by med sandstenfargete bygninger og steinbelagte veier. Lyst, pent og rent, overhodet ikke noe søppel på gatene. Lunsjen ble inntatt på I Latini og en siste gjennomgang av ruten neste dag.

Frokost ble servert på B&B kl 07:30, ferske rundstykker, cornetti, frukt, juice og kaffe, herlig!

Deretter startet vi vandringen, klar med GPS og nedlastete gpx.filer. Gjennom gamlebyen og ut i den moderne byen med lett trafikk, men fine brede fortau. Vi forlot etter hvert byen og kom ut på landsbygden med variert standard på hus og vei. Åkre, vinranker, grønnsakshager og forlatte hus. Gjennom små grender og inn i små landsbyer. Stille og rolig, bare et og annet nysgjerrig blikk i vår retning og et smil og «bon cammino» - god tur. På markene rundt om så vi mange små steinhus, som ble benyttet av arbeiderne til le for solen og regn.

PRIMA TAPPA: LECCE – SAN FOCA 

En vandring i historien, med sol, regn, torden og enda mer regn

Etter 14 km kom vi til Acaia, en bitte liten landsby med en gammel borg. Der fant vi en Allimentari-dagligvare, ikke akkurat Meny eller Rema 1000, snarere Acaia 100… Men Monica bak disken var så hyggelig og vi kjøpte Foccacia med prosciuto, formaggio, pomodorini og mozzarella pluss 2 cola zero og 4 vannflasker. Det var tross alt 29 grader ute. Smakfullt og hyggelig var det.

Ut av borgen og inn i landskapet, forbi åker og eng, en bortgjemt golfbane og da kom de første dråpene. Ponchoen lå godt i kofferten, så vi søkte ly under noen halvstore busker. Gikk videre og det ble grått og vått og nå også lyn og torden. Km 15,5 og 10 km igjen, hm, hva nå? Gikk videre i lett regn og syntes det var greit, men så meldte lyn og torden seg i tillegg til at regnet økte i styrke. Vanndråper på størrelse med oliven og styrke 7 (av 10) gjorde at vi gikk imot det klareste og tryggeste rådet, ikke søk ly under høye trær. Neida, men det blåste, ble kaldt og vannstyrken økte til 10. Ingen dusj vi har brukt, har noen gang hatt det vanntrykket. Vi ble enige om å vandre videre, våte var vi og vi måtte holde varmen. Der smågogget vi smilende og lattermilde hånd i hånd. Skulle lynet slå ned, skulle begge bli truffet. Vibeke sang på en eller annen dansk sang om regn og tordenvær…

Det var vått, gjørmete, sandete og «elve»stier. Behøvde ikke drikke, bare åpne munnen.

Langs et par nydelige sandstrender, noen ugjestmilde klipper, noen «beach»-restauranter, en og annen bil som ikke skjønte at vann på veibanen spruter på gående…

Regnet stilnet av og en liten døsig «hvit» landsby ved en stor sandstrand dukket frem. Koselig og innbydende ruslet vi inn i byen. GPS-en viste 26,1 km og 6,5 t da vi ankom hotellet og en smilende vert som ønsket oss velkommen og spurte om vi snakket tysk. No, parliamo italiano, grazie.

Absolutt alt var gjennomvått, og en varm dusj var helt vidunderlig. Sand og vann overalt, mellom tærne og skoene ble tømt for vann.

SECONDA TAPPA: SAN FOCA - OTRANTO

Grotta della Poesia, nydelige grotter ved kysten og flotte skoger, skaper unike minner

San Foca, en typisk italiensk badeby, sandstrender og klipper, parasoller og solsenger og små utsalgssteder. Idyllisk ettersom regnet ga seg og solen tittet frem igjen. I landsbyene langs Adriaterhavet spises fisk og annen sjømat. Et nydelig måltid på restauranten om kvelden, vegg i vegg med hotellet, og en god frokost på hjørnebaren dagen etter.

Friske, uthvilte og glade var vi da vi startet kl 08:15 i 25 grader og sol. Faktor 30 holdt solbrenthet unna på hele turen.

Stien gikk langs sjøen frem til Roca Vecchia og Grotta della Poesia. Grotter som havet har gravet ut og som opprinnelig hadde religiøse formål og hvor «legender» har oppstått.

Stien gikk langs de høye klippene med et fantastisk utsyn over havet og kyststrekningen. Etter noen kilometer inn i skogen og ut langs nye klipper hørtes musikk. Der stod det 3 musikere og spilte, kun vi og et par strandbesøkende hørte på. I landsbyen Torre dell`Orso kjøpte vi foccacia og Arancine. I iveren etter å betale og komme oss av gårde plukket vi med oss lunsjen til butikkeieren, som vi heldigvis oppdaget at vi hadde tatt med rett utenfor butikken. Stien gikk nå gjennom barnålskog. En bred og rett sti 3 km lang, før vi fikk en like lang asfaltstripe før vi endte på ny skogsti. Her hadde det vært en treningsløype, men som etter 2 år med pandemi og uten bruk eller vedlikehold, var falt sammen. Fine treapparater var knekt og ødelagt. Lunsjen ute i det fri ved etablert rasteplass.

Skogsstien gikk helt ned til stranden og langs stranden et par-tre kilometer gjennom Sant Andrea, Conca Specchiulla og Villaggio Altair. Nydelige badeperler, flotte hus, valmueåkre og grønnsaksdyrking i åpent landskap på vei til Otranto. En kort stopp på supermarkedet for etterfylling av vann og cola, før vi ankom B&B Vista al Mare. 26 km og 7 timer ute i solen.

OTRANTO

Otranto er også en gammel by helt tilbake til Magna Graecia og senere romersk by. Otrantostredet forbinder Adriaterhavet og Det Joniske hav, som skiller Italia fra Albania. Du ser lett over til Albania i klart vær.
Gamlebyen i Otranto må ses, et mangfold av små smug og gater med den store borgen øverst på kollen. Et yrende folkeliv med utallige restauranter, iskrembarer, souvenir butikker og annet. Store flotte fortau og plasser, med en bystrand og en fin marina.
Sverdfisk, Pesce di Spada, sesongens grønnsaker og en lett og fruktig hvitvin fra Salento, smakte fantastisk godt til middag den kvelden.
Det var godt med en hviledag før de neste 3 dagene med 75 km vandring. Vi vandret på borgen, spiste en deilig salat lunsj og vandret gjennom de smale gatene. På bystranden var det godt å sitte med føttene i sjøen og se på livet rundt oss. En nonno, bestefar, som badet med sitt barnebarn på 8 år, koselig. Et kjærestepar som var mer opptatt av å spise på hverandre fremfor den medbrakte maten….
En pause på toppen av bakken, med god utsikt over byen og over Otrantostredet til Albania, og et glass fruktig hvitvin ga tid for refleksjon. Å begi seg ut på en vandring over 5 etapper på til sammen 125 km pluss småturene, er heftig. Men, det gikk lett, selv i varmen takket være deilig havbris og til tider nordlig kuling. Fantastisk å se forskjellene i landskapet etappe for etappe. Landsbyene er totalt ulike, selv med Adriaterhavet som fellesnevner. Hver by har sin egen historie som gjennom århundrer (årtusen) har satt sitt preg på hus, mat og lokale tradisjoner. Spennende å få være en del av og bare nyte.
 

En tidlig kveld med pakking av kofferten og sekken til neste dags etappe på 23-25 km.
Buona notte. 
 

TERZA TAPPA: OTRANTO - SANTA CESAREA TERME

Våknet tidlig, nydelig vær etter en regnfull ettermiddag. Kraftige byger som kom og forsvant. 25 grader kl 07:30, på med sekken og ned til frokost på baren Borderline. Litt av et navn, men god mat, deilig cappuccini og cornetto, unnskyld; due cornetti.

På med sekken og rolig vandring gjennom hyggelige Otranto, rundt marinaen og ut til klippene på sørsiden av byen. Et høyt steintårn dukket opp, Torre del Serpe, midt oppe på klippene. Det ble i sin tid benyttet som observasjonstårn langs kysten for å se etter fiender. Det finnes 58 slike tårn langs Salento kysten, noen i god stand og andre som ruinhauger.

Gjennom busker, skog og åkerlandskap til en grotte, Cava di Bauxite, med grønnfarget vann og rød sandjord som omkranset grotten. En vei, Strada Provinciale, var som en jordhaug, men likevel stod det en bil der.

Stien buktet seg fremover, opp og ned med masse blomster og langs klippekanten med 60 m ned til sjøen. Opp og et lite stykke asfalt der vi passerte Faro di Punta Palascia, Capo d’Otranto, det østligste punktet i Italia, et fyr som fortsatt er i bruk. En radar, i tilknytning til et militæranlegg, til forveksling lik Haukåsen, fulgte oss en lang stund.

Etter 2 km på veien med mange syklister som hilste, salve, gikk stien ut i lyng og gressland ned til sjøen, før den svingte opp igjen og over en steinklippe og ned mot Porto Badisco. I stigningen opp, der vi gikk ned, kom det et belgisk ektepar som skulle gå 4-5 km. Da de hørte hvor vi kom fra og hvor vi skulle, ante vi «mon dieu».

Rundt klippene ble vi møtt av et herlig syn; en nydelig bukt med badeglade italienere og nydelig farge på sjøen. Lunsj på en bar med matservering og et nytt stempel i vårt Passaporte del Cammino. God mat og et lite glass hvitvin før vi startet på siste del av etappen.

Forbi et staselig bygg, bygget av Mussolino, en sommerskole for barn, nå forlatt og et sørgelig syn.

Dagens lengste oppoverbakke ga oss en herlig belønning med fantastisk utsikt over kystlinjen som vi hadde gått og viste oss hvor langt vi hadde igjen. Blomsterprakt, åkre i full blomst, et og annet hus, litt gjengrodde stier, men også flotte brede stier eller strade bianchi. En video viser vinden som laget bølger i stråene. Kilometer etter kilometer nærmet vi oss dagens mål, Santa Cesarea Terme. Terrenget skrånet ned til kysten og en flott trapp dukket opp. Rundt svingen og en helt utrolig pen by viste seg frem, hvite og gule bygg uten den minste lyte og ikke noe søppel. Ifølge gps-en var vi 400 m unna hotellet og det var en utrolig staselig villa som var omgjort til et hotell. Vi fikk leiligheten på toppen, Tramontagne, med vakker utsikt. Herlig å dusje, skifte og rusle inn til sentrum i denne hvite byen.

Stempel i passet i baren til Francesco, vegg i vegg med kirken. Se bilde fra terrassen med flott utsikt, deilig hvitvin til € 2,50 pr glass. Perfekt å sitte her og nyte og snakke gjennom dagens etappe med alle inntrykkene. Tre slitne menn i 30 årene gikk forbi, også på samme Cammino del Salento. Vi skulle senere more oss over disse tre vandrerne.

Francesco anbefalte Osteria del Torre og hvilken innertier. En forrett bestående av 15 ulike forretter av sjømat, utrolig mye mat og godt. Hovedrett ble tunfisk og dagens fisk, sverdfisk med grønnsaker. Et utrolig måltid til en hyggelig pris.

Det var et sted i gaten, som spilte «disco» musikk, høyt og det hørtes over hele byen. Heldigvis støyet A/C-en i rommet så mye at den overdøvet musikken.

Etter en god natts søvn våknet vi opplagte og klare til frokost. Cornetti, rundstykker, kaffe og et par glass med tranebærjuice, så var vi klare for nye 25 km.

QUARTA TAPPA: SANTA CESAREA TERME - MARINA SERRA

Lansbyer, vakker utsikt og badende italienere

Det var tid for å forlate denne vakre kystlandsbyen og videre på vår vandring på Italias hæl.

Temperaturen var «mot normalt» 28 grader, så igjen ville det bli en «lun» dag. 

500 m fra hotellet lå en fin badeplass med naturlig basseng og flere plasser å strekke seg etter badingen. Vi passerte den og gikk gjennom et flott boligstrøk. Pene og rene villaområder med hager og blomster over alt. Stien gikk over i trapper og stadig oppover. Asfalt vei og Strada Provinciale måtte vi følge 2 km oppover som ga oss en nydelig utsikt, før vi gikk inn på hvite veier. Veier som gikk gjennom opparbeidete åkre og en pen bobil campingplass, Blue Bay, før vi entret Castro. Klokken var blitt 09:30, søndag, og folk var tidlig oppe. Vi handlet vann og Cola i en bar og kom videre inn til en sjarmerende stor plass foran kirken og borgen, Castello Aragonese, hvor vi fikk et nytt stempel.

Trapper og en fin vei førte oss ned til den nyere delen av Castro, med egen og meget liten politistasjon. En lunsj til, så ville ikke den godt runde politimannen klare å komme ut fra stasjonen….

Yrende badeliv og folk som handlet vann og frukt før turen gikk til badeplassen. Hyggelig villaområde med små og store hus helt ned til vannet. En litt ugrei sti å gå, så vi gikk litt lengre inn og opp, for å unngå snubling på steinene. GPS-en som hittil har vært på meteren riktig, gjorde et lite «hopp» som vi ikke fikk til å stemme med terrenget. Vi gikk asfaltveien rett frem og spiste lunsj i en søvnig liten landsby. Det første stedet var stengt, men vi kunne få drikke, ikke mat før om en time. «Italienerne går ikke på denne tiden. De setter seg og drikker en Spritz eller hvitvin og slapper av i skyggen». Lunsjstedet ble en liten «beach» og Cola bar med panini og vann.

Mette og fornøyde la vi i vei på de siste 8 km og passerte mange nydelige badeplasser, opparbeidete åkre og et vell av blomster. Opp og ned, rundt en sving og mange drikkepauser senere ankom vi dagens mål, Marina Serra og vårt B&B Il Rifugio. Deilig skygge og masse vann og en Cola senere sjekket vi inn og fikk et fint rom.

En liten tur ned til sjøen og badeplassen, men pålandsvind hadde ført til mye rusk og rask innerst i viken, så det ble med det. Kjøpte med oss en flaske Prosecco og slappet av utenfor vårt B&B.

Maria viste oss rundt og fortalte om utbyggingsplanene. Rom, leiligheter og en liten campingplass for bobil hadde de fått plass til på tomten.

Middag helt for oss selv, ingen andre på restauranten. Bortsett fra, molte zanzare, mange mygg. Eieren kom med myggspray og det ble en flott opplevelse ute foran svømmebassenget og utsikt over sjøen og fullmånen, pieno luna. Risotto al mare, risotto med blåskjell, reker, blekksprut og annet til forrett. Hovedrett ble gamberi, store grillete reker med salat, nydelig.

Natten var stille, og vi nøt roen og freden denne plassen ga oss.

QUINTA TAPPA: MARINA SERRA- SANTA MARIA DI LEUCA

Til frokost dagen etter hadde Maria bakt appelsinkake, laget yoghurt og egen juice. Helt super frokost. Ved nabobordet dukket det opp tre slitne menn, de samme fra Santa Cesarea Terme, ja. De var italienere og snakket om at dette eldre ekteparet sikkert skulle ta taxi, da det var bratt i starten på neste etappe og 26 km til Santa Maria di Leuca, nederst på Italias hæl. Hva?, sa jeg til Vibeke, da hun fortalte meg dette. De hadde snakket om dette da jeg var inne for å hente kaffe. Vibeke hadde ikke sagt noe til dem. Men, innerst inne tente dette konkurranseinstinktet til Vibeke. He he, visste det. 

Det vi ikke visste, var at dagens etappe ville bli den fineste av etappene….

Etter en deilig frokost og med Vibeke sitt konkurranseinstinkt tent kjente jeg på at dette ville bli en flott dag. Og med rette. En etappe som bød på så mye fine inntrykk, utsiktspunkter, hus, kirker, utsmykninger og en kystlinje som tok pusten fra oss.

Rett fra B&B til en stigning opp åssiden som satte i gang hjertepumpa. En fin sti og kjerrevei gjennom bondelandskapet med blomsterprakt og sine karakteristiske steinhus, hvor arbeiderne fikk le for solen på sitt varmeste og ved plutselige regnskyll.

Småbyer, Tiggiano, Corsano, på rekke og rad med kirker, supermercato og små barer. Stille gater, en og annen dame på vei til/fra butikken. Så plutselig, stopp! Jeg gikk videre, da jeg så en eldre mann stanset Vibeke og bablet i vei på italiengelsk, blanding av italiensk og engelsk. Han var så opptatt av at vi måtte få stempel, viste det seg, at han pekte og viste Vibeke hvor Pro Loco, turistinformasjonen, var. Buon cammino ropte han etter oss. Stempel ble det og vi hadde bare rundet hjørnet før en ny eldre mann spurte på italiensk med munnbindet på snei, «di dove sei»? Hvor kommer dere fra? Marina Serra svarte vi, men nei, han gestikulerte og sa svizzero, danese, tedeschi, swedese? Norvegese svarte vi og han smilte, ah nord si, si. Mangiare pesce, non carne, «spis fisk, ikke kjøtt» og spis masse grønnsaker.

Han ønsket oss god tur videre og smilte.

Fine strade bianchi, åkre, hester, esler, solsikker, valmuer og olivenlunder overalt. Ned til sjøen, Marine di Novaglie, en spektakulær grotte med et kjempestort naturlig sjøbasseng, forbi en gjeng ferierende italienere som smilte og ropte buon ferie og buon cammino. Oppover en steinvei og så ut til sjøen med en eventyrlig sti, enkelte steder som en mur av busker og rød sand på sidene, der møtte vi to eldre damer på tur. Innpakket og med staver mumlet de så vidt buongiorno….. Kilometer etter kilometer og så rundt et nes, en bro og en «beach» kiosk med sandwich og Cola. Halvveis ca 13 km og videre herfra oppover et skar, så ingen vin til lunsj…..

Under broen var det en flott badeplass og et yrende badeliv. Ikke noe bading på oss her.

Pent opparbeidet vei og flere trebroer opp skaret til Gagliano del Capo og Castrignano del Capo, siste stasjon for tog tilbake til Lecce. Antakelig var dette den varmeste dagen, med godt over 30 grader.

Koselige piazzaer, kirker, åpne plasser og lite folk. Fornuftige som da var, holdt de seg sikkert inne i skyggen.

Veien slynget seg videre og vi stoppet ved Spar butikken for påfyll av vann og Cola zero. Herfra var det ca 3 km rett frem og ned til sjøen. Olivenlunder, noen forfalte hus, noen pene hus og noen tomter for salg. En salig blanding.

Byen dukket endelig opp, med et kloster på høyden oppe i nord, forbi marinaen og flere badestrender og klipper samt restauranter og barer. En eventyrlig flott by med hyggelige folk, herlige restauranter og gode kafeer. Her skulle vi bli i to dager for å nyte sjøen, bade, slappe av og kose oss før retur til Lecce og Brindisi og etter hvert hjemreise.

Leiligheten vi hadde bestilt var helt perfekt, romslig, deilig og sentral beliggenhet.

Vi fikk skylt opp noe tøy som tørket på et blunk. Francesco som bestyrte leilighetene var umåtelig serviceinnstilt og gjorde alt for oss.

Frokost ble på en kafe, cappuccini e cornetti. Lunsj på en av sjørestaurantene og middag på en fantastisk sjømat restaurant. En forrett som bød på alt Salento og Puglia hadde av sjømat og spesielle retter og en nydelig fisk til hovedrett. 

Spasertur opp til klosteret og 276 trappetrinn. Endelig en kirke hvor jeg fikk tent et lys for broren min, som døde mens vi var her nede. Godt å få gjort og fine minner å reflektere gjennom.

Ut på dagen ble det bading og soling med inntak av en deilig lunsj. Veldig lite folk, så det ble meget avslappende avslutning på turen til Italias hæl.

Dagen etter kjørte Francesco oss til togstasjonen hvor vi tok toget til Lecce og videre til Brindisi.